Chloé Liland

Fra første gang vi trekker pusten,
Prøver vi å finne vår vei.
Vi følger de som går foran,
Og forsøker å tråkke opp vår egen.

Noen veier fører mot fjell,
Der toppen strekker seg over skyene,
Der fallet virker livstruende,
Og luften blir tynn.

Andre leder over endeløse sletter,
Der utsikten står stille som et bilde,
Der dagene strekker seg lange,
Og luften blir tørr.

Noen veier går gjennom tette skoger,
Der mørket omringer,
Der grener klasker mot ansiktet,
Og luften blir fuktig.

Andre krysser store hav,
Der man flyter med bølgene,
Der dypet speiler selvbildet,
Og luften blir frisk.

Men uansett hvor veien fører,
Når vi våger å stanse,
Og se oss rundt,
Ser vi alltid andre.

Andre som på sin vei,
Går i det samme,
Ser det samme,
Og opplever det ulikt.