Chloé Liland

Ting skriker når de dør.
Jeg leste det et sted.
Jeg har hørt skrikene før,
men aldri klart å holde ut
lenge nok til at de dør.
For det er mange skrik.
Høye skrik.
Så mange og høye at
min egen stemme er ikke hørbar.

Jeg prøver å skrike høyere.
Ta plass i all den lyden
i mitt eget hode.
Men jeg vet ikke hva,
jeg skal fylle mitt skrik med.
Kanskje fordi jeg ikke dør.

Jeg takler ikke skrikene.
Jeg kveler en av skrikene,
holder fast for harde livet.
Strammer til.
Mens jeg stilner den ene,
så gir jeg plass for de andre.
Det blir for høyt.

Jeg slipper taket og bytter.
Fra den ene til andre.
Løper jeg rundt
i altfor mange år.
Jeg har mistet retningen.

Stemmen min har blitt til et pust.
Tom.
Tung.
Stille.

Jeg husker den ikke.
Stemmen min.
Skriket mitt.
Ropet mitt.

Jeg vil også ta plass.
Jeg vil også si noe.