Chloé Liland

Jeg sitter på en stein.
Vendt mot horisonten.
Vinden river dråper ut av havet
 og pisker dem i ansiktet mitt.

I havets mørke flate,
er det en stripe,
hvor månen,
legger en bro.

En og en,
kryper bølgene nærmere.
Jeg følger månen med blikket.
Tankene driver dit den er roligere.

Brått blir jeg dratt,
tilbake til virkeligheten.
En stikkende smerte
overvelder meg.

Føttene mine har forsvunnet.
Havet har omfavnet de.
Smerten minner meg
på deres tilstedeværelse.

Vannet har lukket seg rundt meg.
Jeg reiser meg.
Stiller meg stødig på steinen.

Øynene er festet på månen.
Jeg leter etter den
som om det er en utvei.

Steinen under meg er borte.
Rundt meg også.
Bare mørkt.
Bare vann.

Smerten har funnet brystet.
Strammer til.
Banker raskt.
Uten forklaring.

Jeg står stille.
Ser ikke på vannet lenger.
Ser bare på månen.
Den er stille.

I takt med tiden,
stiger vannet.
Jeg blir nummen.
Bit for bit.

Leppene blir blå,
som et barn,
som har spist for mange blåbær
og ikke vet det ennå.

Drysset fra havet,
kommer nå i bølger.
Noen når haken min,
noen tar meg nesten hel.

Så trekker havet seg tilbake.
Hver bølge lavere
enn den forrige.
Steinen dukker opp igjen.

Jeg kjenner kroppen komme tilbake.
Våt. Kald. Vond.

Med en kropp som skjelver,
sklir jeg av steinen.
Balansen forsvinner.
Jeg faller.

Havet glir bort.
Som om den angrer.

Jeg ligger mellom steinene.
Lener hodet bakover.
Himmelen er vakker.
Full av varme farger.

Jeg blir liggende,
nyter kunstverket.
Til det blir for lyst.
Til alt går i hvitt.

Når jeg reiser meg,
leter jeg etter månens refleksjon
i det som var det mørke havet.
Den er borte.

Havet ligger langt unna.
For langt,
til at det gir mening,
at det nesten tok meg.

Jeg må ha forestilt meg det.

Ryggen varmes,
som av en hånd.
Smerten slipper,
som om den aldri var der.

Det kan ikke ha vært så ille.

Jeg setter meg igjen.
Lar tankene flyte
i takt med bølgene der ute.
Langt unna.

Utenfor rekkevidde.
Utenfor det som er mitt.